Statens utgifter:  særtilskudd vs. ubetinga overføring.

I forrige skriftstykke fant vi at grunnrenta i Norge er verdt 1.300 mrd. NOK årlig. Det vil si 240.000 kroner per norsk statsborger. Hvordan kan staten anvende grunnrenta på en måte som reflekterer nordmenns interesser? Jo, naturligvis ved å la nordmenn reflektere sine interesser sjøl. Jeg argumenterer her for at dette kun kan skje når statens inntekter fordeles mest mulig ubetinga til hver enkelt nordmann.


Problemet med egeninteresse.

I skriftstykket Makt representerer og konsentrerer viste jeg hvordan mennesket ikke nødvendigvis er skapt med tanke på å gjøre “det gode og fornuftige”, men at vår atferd er et sammensatt mønster som er ment å reflektere våre geners egeninteresse. Dette manifisteres som opplevde behov eller motiv. Når en politisk-økonomisk maktkonsentrasjon skal ta beslutninger, så vil den først og fremst reflektere de indre/ytre politisk-økonomiske interessene, eller det presset, som til enhver tid virker på menneskene i maktkonsentrasjonen. Dette står i kontrast til idéen om et demokrati hvor hver person har lik innflytelse.

Når mennesket er hva det er, så er det uheldig å organisere oss gjennom et sjeldent parlamentarisk valg og et stort byråkrati med ørten ledd, der statens inntekter må gjennom alle disse leddene før det eventuelt tilbys verdi til enkeltindividet. Hver person og hver organisasjon i byråkratiet, i tillegg til hver person og hver organisasjon som påvirker byråkratiet, utviser en form for egeninteresse. Alle er som utgangspunkt interessert i å grave til seg penger og fordeler, eller tjene sine behov for status og sjølrealisering. Når du i dette sammensuriet åpner for tilskudd til særinteresser (subsidier), så skaper man incentiver for at statsbudsjettet korrumperer på utallige måter. Og vi kan identifisere noen dynamikker som gjør at egeninteressen til maktkonsentrasjoner har en tendens til å vinne fram:

Maktkonsentrasjoner har størst makt. Makt er innflytelse, og maktens fyrster har naturligvis større innflytelse over tildelingen av særtilskudd enn vasaller.

Lang linje fra etterspørsel til tilbud. Når man ikke kan reflektere sine egne interesser direkte innenfor staten, men uttrykte behov må gjennom flere ledd, så blir behovene lettere å ignorere. Vi mister oversikt for hva vi egentlig får igjen når særtilskudd deles ut gjennom en komplisert og møysommelig prosess.

Maktkonsentrasjoner påvirker våre valg. Vi kan bare handle ut ifra hva vi forstår og projiserer om verda. Maktkonsentrasjoner har størst innflytelse for hvordan folk oppfatter storsamfunnet. Vi er ikke allvitende, og propaganda fungerer.

Maktkonsentrasjoner har ikke de samme interessene som flertallet. En maktkonsentrasjon kan skape en illusjon om at den tjener flertallet, men i realiteten skyve kostnader over på andre. Dersom “vesten” invaderer Irak basert på ei løgn, så er det mange selskaper som vil tjene penger på det, men som heilhet er de samfunnsmessige kostnadene enorme.


Særtilskudd er korrupsjon (ifølge det norske lovverket).

Ifølge straffelovens §387 er det visstnok kriminelt og straffbart for “den som for seg eller andre krever, mottar eller aksepterer et tilbud om en utilbørlig fordel i anledning av utøvelsen av stilling, verv eller utføringen av oppdrag, eller gir eller tilbyr noen en utilbørlig fordel i anledning av utøvelsen av stilling, verv eller utføringen av oppdrag.”

En “utilbørlig” fordel er ifølge Språkrådet/Universitetet i Bergen en “upassende, uriktig, urimelig” fordel. Ut ifra det norske lovverket kan man derfor hevde at særtilskudd er en form for ulovlig korrupsjon. For særtilskudd skjer ved at et mindretall innenfor staten deler ut tilskudd til seg sjøl eller andre mindretallsinteresser, inkludert gjennom offentlige lønninger. Dette ved å bruke av fellesskapets midler. Om vi respekterte grunntanken om menneskets likeverd, så ville en passende, riktig og rimelig fordeling isteden være at samtlige fikk like mye evne til å dekke sine behov.

Særtilskudd forutsetter en absurd idé – at noen har høyereverdige meninger i å bestemme hvem som har høyereverdige behov, som igjen forutsetter at noen sine meininger og interesser er mer verdt enn andres. Her kan man parere med at vi har parlamentarisme, men det betyr i beste fall å velge den minst korrupte gjengen som står til valg til å styre landet gjennom et stort byråkrati de neste fire årene. I dagens system kan du ikke velge bort at en politisk-økonomisk maktkonsentrasjon skal representere dine interesser.

Dessverre er folk jamt over hyklere når det gjelder særtilskudd. Isteden for å protestere mot særtilskudd generelt og prinsipielt, så protesterer folk mot at staten kaster penger etter feil ting, og tier stille når den kaster penger etter det folk sjøl går god for. (Et operahus er bare feil om man er imot opera, og et fotballstadion er bare feil om man er imot fotball.) Og offentlig ansatte mener sjølsagt at deres egen jobb er inderlig nødvendig for samfunnet, og at det urettferdige er at de ikke får mer for arbeidet; faktumet at bare en mindredel av befolkningen har anledning til å motta lønn fra staten ignoreres.


Særtilskudd i Kongeriket Norge – snever lønnsomhet, samfunnsmessig kostnad.

Måten Kongeriket Norge i dag fordeler statens inntekter, er ved å dekke alskens store og små behov som diverse mindretall har (og ikke har) gjennom særtilskudd. Du kan stemme på det minst verste partiet på stortinget hvert fjerde år, og ellers blir alle beslutninger tatt av den partipolitiske maktkonsentrasjon og leddene i byråkratiet – dette er en svært indirekte måte for enkeltindivider å uttrykke sine behov, og fordi alle ledd i byråkratiet er menneskeaper med egeninteresse, så får du uungåelig et samfunn med korrupsjon, sløsing, tvang, venting, misnøye, frykt, frustrasjon og sinne.

velgere > parti > storting > regjering > departement > regional/lokal institusjon > velgere

Alle ledd påvirket av diverse former for egeninteresse – ideologi, økonomi, sosial status, politisk korrekthet.

Særtilskudd skaper et incentiv for å støtte tiltak som tjener ens egne interesser, til tross for at de utgjør en samfunnsmessig kostnad. Noen eksempler på særtilskudd med heilhetlig destruktiv effekt:

Noe av det mest påfallende ved Kongeriket Norge er at den bosetter den tredje verda på berget vårt, sjøl om dette er en økonomisk og sosial belastning for nordmenn, og en svært ineffektiv måte å drive nødhjelp (om det reelle målet var å hjelpe flest mulig mennesker). Pga. muligheten for særtilskudd, så blir kommuner og offentlige ansatte (samt boligspekulanter og andre investorer i det private) belønnet for noe som er en helhetlig kostnad. Uærlige nordmenn, som tjener på innvandring økonomisk eller sosialt, påstår at immigrasjon er noe “positivt”, sjøl om innvandrere fra den tredje verda som gruppe er betydelig overrepresentert i voldskriminalitet.

Et mindre farlig, og mer komisk, eksempel er Nordøyvegen, en rekke broer som vil gi fastlandsforbindelse til Nordøyene i Møre og Romsdal. Broene vil gi fast veisamband til 2.709 innbyggere. Fylkesrådmannen anslo at de samlede kostnadene kan bli 5,6 mrd. kroner og anbefalte å ikke bygge broene. Fylkestinget vedtok likevel å gjennomføre prosjektet, med 27 mot 20 stemmer. Om vi deler 5,6 mrd. kroner på de 2.709 innbyggerene som vil slippe å ta ferge, så blir det i overkant av 2 mill. kr per person. Man kunne altså bygd et hus til 8 mill. kr på fastlandet til en familie på 4 med den prisen som broene vil koste per person. Men noen tjener på dette prosjektet. De i fylkestinget som stemte for prosjektet utviste en eller annen form for opplevd egeninteresse, hvor enn presset kom fra.

Når “økonomiske liberalister” skal rydde opp i byråkratiet, så går det gjerne enda verre. Privatisering av fengsler, barnevern og vergetjenester er eksempler på dette. At flere mennesker trenger fengsel, barnevern eller vergetjenester er som utgangspunkt noe negativt. Det beste er sjølsagt at folk har det bra og klarer seg sjøl. Når du privatiserer fengsler, barnevern og vergetjenester, så gjør du noe negativt til en inntektskilde. Da får du et incentiv til å putte flere folk i fengsel (eller ikke rehabilitere slik at kundene kommer tilbake), til å ta flere barn ifra foreldrene (for påstått omsorgssvikt, og ikke bare alvorlige grunner som overgrep), og til å putte flere folk i private institusjoner hvor private selskaper tjener mer penger på de (sjøl om de kanskje bare trengte litt støtte og omsorg).

I kjølvannet av at særlig amerikanske kapitalister innførte globalt CO2-hysteri for egen vinning, så har Kongeriket Norge gitt store særtilskudd til CO2-tiltak. 7 mrd. kroner ble brukt på et CO2-renseanlegg på Mongstad som ble kansellert. Og selv om nordmenn er sjølforsynt på strøm med våre allerede “grønne” vannkraftverk, så har ikke det hindret CO2-hysterikerne og CO2-opportunistene i å bygge ut dusinvis av ulønnsomme vindmølleparker, som blant annet sponses av strømkunder gjennom elsertifikater. T.d. ble den private Høg-Jæren vindmøllepark i Rogaland til 1,2 mrd. kroner støttet med 511 mill. kroner av Enova, dvs. 43% av kostnaden. Kostnadene for utviding av strømnettet kommer i tillegg.

Hva er det politisk aktivitet i Norge handler om? Jo, det er en drakamp for å få tilskudd til sine egne snevre interesser. Over halvparten av økonomisk aktivitet i Norge er offentlig pengebruk, som betyr at den mest lukrative inntektskilden for nordmenn er å få overført særtilskudd fra staten, enten som offentlig ansatt eller som et privat selskap med sugerør i statskassa.

Det holder ikke å tenke at særtilskudd kan føre til korrupsjon, og protestere når det brukes penger på noe vi personlig ikke liker, for særtilskudd er alltid overføring av penger til mindretallsinteresser, og dette står i kontrast til et folkestyrt samfunn som reflekterer interessene til samtlige. Særtilskudd er korrupsjon satt i system, fordi man har institusjonalisert det at mindretallsinteresser kan ta beslutninger og motta tilskudd i strid med flertallets interesser.


Løysinga / hvordan reflektere interessene til samtlige.

I et ideelt demokrati tilbys enhver lik innflytelse innenfor staten, dvs. lik makt/frihet til å reflektere sin egen interesse. Det er dette vi må sikte imot om hensikta med den norske stat er å reflektere interessene til samtlige nordmenn. Hverken en politiker, byråkrat eller investor, kan representere mine interesser. Jeg representerer og reflekterer mine interesser. Du representerer og reflekterer dine interesser. Jeg kan ikke bestemme hva som har verdi for deg, og du kan ikke bestemme hva som har verdi for meg.

I skriftstykket Kun sjølstyre er folkestyre viste jeg hvorfor personlig sjølstyre/økonomisk uavhengighet er den viktigste friheten en stat kan institusjonalisere, fordi man da kan følge sin egen samvittighet på tvers av maktkonsentrasjoners interesse, og fordi det maktesløse flertallet da kan uttrykke sine problem offentlig slik at de får anledning til å addresseres kollektivt. Heldigvis er det å reflektere interessene til samtlige, og det å tilby personlig sjølstyre/økonomisk uavhengighet til den enkelte, i harmoni gjennom éi og samme løysing – å overføre statens inntekter ubetinga til hver person. Dette kan gjøres på to måter som jeg vil drøfte nedenfor.


Ubetinga grunninntekt.

Den reineste forma for ubetinga overføring av statens inntekter er ei ubetinga grunninntekt – å overføre utbyttet fra driften av Norge direkte til medlemmene, uten byråkrati eller mellommenn. Ideelt sett burde alle statens inntekter fordeles gjennom ei ubetinga grunninntekt, men vi lever ikke i et helautomatisert samfunn hvor roboter står for infrastrukturen, og enn så lenge må en god porsjon av statsbudsjettet gå til infrastruktur. Derimot kan ei grunninntekt erstatte særtilskudd allerede i dag. Ei ubetinga grunninntekt motvirker dessuten maktkonsentrasjon, direkte ved at man overfører kapital til samtlige, og indirekte ved at man frigjør folk til å kritisere og boikotte maktkonsentrasjon. Dessverre finnes det mange trasige motforestillinger til grunninntekt, og jeg vil adressere disse under:

INFORMASJONSPLAKAT OM GRUNNINNTEKT

Nei, det er ikke problematisk å finansiere ei grunninntekt. Over halvparten av nordmenn mottar allerede offentlig lønn/trygd som overstiger 120.000 NOK, slik at grunninntekta bare trenger å forplante deler av disse overføringene. Med gjennomsnittlige private inntekter forsvinner også 50% i diverse skatt og avgift, slik at staten henter tilbake halvparten av grunninntekta.

Nei, grunninntekt betyr ikke nødvendigvis høyere offentlige utgifter. På sikt kan man gradvis kvitte seg med politikere, byråkrati og særtilskudd, til fordel for grunninntekt.

Nei, ei grunninntekt fører ikke til at folk slutter å produsere verdi for seg sjøl og andre. Penger er bare et mål på økonomisk verdi i et marked hvor det byttes kapital. Om kjøp og salg var et endelig mål på verdi, så måtte man si at et samfunn av sjølforsynte gårder aldri skaper noe av verdi. Det reelle, endelige målet på verdi er velbehag/fravær av lidelse. Og det ligger i menneskenaturen å søke meining, status, velstand, kjærlighet – dette vil ikke fordufte sjøl om du erstatter særtilskudd med ei grunninntekt. Særtilskudd gir enkelte tilskudd for ting de ikke nødvendigvis ønsker å drive med. Grunninntekt tilbyr samtlige individer den økonomiske friheten til å gjøre noe man brenner for (eller til å ikke gjøre noe som strider med egen samvittighet).

Nei, ei ubetinga grunninntekt skal ikke komme med krav eller aldersbegrensninger – det ville ødelegge poenget med ei grunninntekt som ei ubetinga overføring, og det ville kreve byråkrati. Poenget er at jeg ikke kan bestemme om du får din brøkdel av statens inntekter, og at du ikke kan bestemme om jeg får min brøkdel av statens inntekter. Unntaket er at foreldre er verger for sine barn, og derfor vil motta barnas grunninntekt.

Ja, en borgerlønn vil føre til “stordriftsfordeler” for en stor familie eller annet kollektiv. Dette kan framstå som urettferdig sjøl om hver person faktisk mottar lik grunninntekt. Men å bo sammen er effektivt (og miljøvennlig), og folk skal ikke straffes for dette.

Jeg foreslår at minst halvparten av statens inntekter går til ei grunninntekt, fordi dette er en lettforståelig og symbolsk brøk – statens inntekter tilhører samtlige, og derfor skal minst halvparten tilfalle enhver direkte. Uansett hvordan resten av budsjettet blir brukt, så vil alltid halvparten av statens inntekter tilfalle samtlige. I mitt omtrentlige reknestykke utgjør denne halvparten 100.000 NOK per nordmann.

Når det gjelder utbetaling av dette beløpet, så må man ta hensyn til at folk kanskje ikke er flinke i matematikk eller til å organisere sin egen økonomi, at folk kan være rusavhengige eller spilleavhengige, eller at folk kan bli presset for penger ved dato for ubetaling. Derfor anbefaler jeg at grunninntekta utbetales i daglige porsjoner. Betalingsløysinger kan også trekke beløp til faste regninger fra grunninntekta i begynnelsen av måneden, mens resterende beløp blir utbetalt daglig.

EKSEMPEL

To individer går sammen om å leie et sted å bo for 120.000 kr i året, inkludert oppvarming. Det vil si at hver person har 60.000 kr igjen av sin årlige borgerlønn. Om utgiften til bolig blir forhåndstrekt månedlig, så kan grunninntekta bli utbetalt slik:

60.000 kr / 365 dager = 164 kr per dag

328 kr er tilstrekkelig for to personer til å kjøpe dagligvarer. All verdi man ellers måtte skape, skaffe, høste, tjene, bytte til seg, fikse fram eller få, kommer i tillegg uten overvåkning eller straff. Og når det ikke er skatt på verdien av positiv atferd i samfunnet, så får man dessuten mye mer igjen for pengene, det være bolig eller dagligvarer.


Grunnleggende infrastruktur.

Den andre måten å overføre statens inntekter ubetinga er å tilby grunnleggende infrastruktur som gir tilnærma lik verdi til hver enkelt person. Umiddelbart kan dette virke sjølmotsigende – hvorfor ikke overføre alt av statens inntekter direkte til enkeltindividet, og ellers la folk organisere seg sjøl? Men det er flere grunner til å tilby en viss infrastruktur. For det første, så er det (med det jeg vet) bred enighet blant nordmenn om at vi ønsker å organisere oss i en nasjon med rettsvesen og en del infrastruktur (den sterkestes rett). For det andre, så kreves det infrastruktur for å kunne hente inntekt fra en del naturressurser. Og for det tredje, så er staten nødt til å institusjonalisere en rettsstat og et generelt marked hvor det i det hele tatt gir meining å utbetale ei grunninntekt.

Likevel må en ha det klart for seg at en stat er på gyngende grunn når den skal tilby tjenester (i motsetning til ubetinga overføringer). For å unngå at kontantstrømmene korrumperer, så må man klart avgrense gjennom regelverk på hvilken måte det er tillatt å tilby infrastruktur. Jeg foreslår disse prinsippene:

FORUTSETNINGER FOR STATLIG INFRASTRUKTUR

Lik nytte til alle.
Statens tjenester må avgrenses til områder hvor det blir ytt tilnærmet lik nytte til samtlige (eller potensielt lik nytte, som med et rettsvesen).

Grunnleggende behov.
Infrastrukturen må dekke grunnleggende behov som samtlige har. Staten skal aldri dekke et mindretall sine spesielle behov eller personlige smak (som tilsier tilskudd til særinteresser).

Ingenting eller alt.
Staten bør stå for heile produktlinja sjøl, og unngå å kjøpe varer og tjenester fra private aktører. Hvis ikke oppstår det press fra private mindretall som ønsker sugerør i statskassa. Kapitalisme handler om privat eie og frivillig bytte av kapital. Med “delprivatisering” er folk tvunget til å gi penger til enkelte private selskaper som vil kunne prøve å øke inntekter og kutte kostnader på måter som er uheldige i et heilhetlig perspektiv, for ikke å snakke om korrupsjon mellom statlige og private aktører.

Nøkterne lønninger.
Det er viktig å påpeke at alle offentlige lønninger er særtilskudd, som er problematisk – om noen mottar lønn for å gjøre en jobb for staten, så vil alle andre ikke kunne ha denne jobben og lønninga. Men noen må staten likevel ansette for å kunne tilby infrastruktur. Den pragmatiske løysinga blir å tilby standardiserte offentlige lønninger på et noe lavere nivå enn man kan forvente i det private (som også skulle være rimelig fordi offentlige jobber er tryggere stillinger), samt sette et nøkternt tak på lønninga til ledere (som heller får selge sjølbiografier om ikke lønna metter deres sjel).

Om nordmenn ønsker å bevege seg bort ifra et korrupt, politisk system basert på særtilskudd, og ønsker at staten kun skal tilby grunnleggende infrastruktur (i tillegg til grunninntekt), så blir det fortsatt et demokratisk spørsmål hva denne infrastrukturen skal være. Nedenfor vil jeg gjerne “tenke høgt” om det jeg sjøl mener er nødvendig infrastruktur. Tanken er å finne ei ideell løysing som man vil sikte imot noen år fram i tid.

NORGE 2.0

Stortinget som utvida forum.
Sjølstyre-modellen oppløyser mye av behovet for politikkens mellommenn, og man kan på sikt fjerne både regjering, fylkeskommuner og kommuner som mellommennlige institusjoner. Stortinget sitter igjen med en mindre og enklere oppgave i å utarbeide diverse reglement for institusjoner som enten forvalter begrensa ressurser eller tilbyr infrastruktur, og i den digitale tidsalder burde sjølve Stortinget reorganiseres i retning av et bedre forum og direktedemokrati for nasjonens innbyggere.

Rettsvesen.
Man trenger et rettsvesen (og lovens lange arm) for å dempe og hindre negativ atferd mot andre, og for å tilby et pålitelig marked til å bytte varer og tjenester. Barnevernet kan gjøres til en støttefunksjon under et “barnepoliti” som reagerer raskere på alvorlige saker, og noe lignende kan gjøres med mattilsynet og miljødirektoratet med tanke på dyr og miljø. I stedet for landbrukssubsidier kan man forby import av levende og døde dyr (og la det som er lokalt drivverdig være drivverdig) – dette gir kontroll over bakterier og virus, bruken av antibiotika og genmanipulering, og lokal oversikt for hvordan dyr blir behandla. Man bør likevel tillate import av syntetisk kjøtt (framstilt uten antibiotika og giftstoffer, uten fare for smittsomme sykdommer, og uten noen form for lidelser for dyr), som må ha anledning til å utkonkurrere bruken av produksjonsdyr.

Kartvesen.
Ansvarlig for selve “gitteret” som Norge utvikles på. Dagens kommuneadministrasjoner kan gjøres til rene tekniske etater under denne institusjon, slik at de kan utarbeide lokale reguleringsplaner og behandle lokale byggesaker (i tråd med et nasjonalt regelverk).

Energivesen.
Ansvarlig for petroleum, vannkraft, strømnett og internett. Kollektivt eierskap og regulering av norsk energi og telekommunikasjon er viktig for nasjonalt sjølstyre. Vindmøller er ineffektive og bør ikke bygges. Det er nyttig for den norske økonomien om det tilbys en universalpris på strøm til personer og firmaer (se under).

Veivesen.
Alle treng muligheta til å reise fra A til B, eller å få frakta varer fra A til B. Veinettet og landområda de ligger på er en begrensa og verdifull ressurs. Overtar dagens fylkesveier og kontrakter til utlendinger, og tilbyr vei til samtlige basert på trafikk i området. Kan også ha ansvar for kloakk, og vannforsyninger som ikke drives av kraftverk.

Naturvesen.
Begrensa naturressurser, som fisk og diverse mineraler, som ikke faller inn under andre institusjoner, trenger også en eller annen heilhetlig organisering, om ikke annet enn kontroll og skattlegging av bruk og uttak.

Nasjonalt bankvesen.
Det er rettsvesenet som må institusjonalisere et heilhetlig og forutsigbart marked man kan bytte varer og tjenester i, men det er også ønskelig med ei stabil pengeenhet for å kunne bevare verdien av arbeid/energi i den norske økonomien. Pengemengda til den norske krona oppstår som gjeld, og er i dagens finansielle system nødt til å ese ut fordi det må skapes ny gjeld for å betale gammel gjeld med renter – dette gjør krona volatil. Med et najonalt bankvesen kan all rente på lån “brukes opp” i finaniseringa av borgerlønn eller infrastruktur, som gjør at pengemengda kun vokser når realøkonomien vokser (pga. finansiering av realøkonomiske prosjekt). Man kan i tillegg knytte pengeenheta til noe reelt. Begrensa mengder gull eller kryptovaluta kan ikke følge realøkonomiens vekst, og er uegna som nasjonal pengenhet. Min idé er derfor å bruke Watthour som pengeenhet. Å bruke (potensiell) strøm som penger er den perfekte måten å bevare verdien av arbeid/energi. Én kilowatthour strøm varmer opp et rom like mye i år 2000, som i år 2020, som i år 2040. Om Energivesenet tilbyr universalpris på strøm i det norske markedet, så kan man enkelt bruke strøm som et stabilt byttemiddel.


Sjølstyre-modellen.

Jeg vil til slutt sammenfatte det økonomiske aspektet ved sjølvstyre-modellen.

Problemet med Kongeriket Norge er at denne organisasjonen delvis henter inntekt fra verdien av folks atferd, og at en liten gjeng menneskeaper fordeler statens inntekter som særtilskudd til diverse mindretall. Dette innebærer at staten 1) eier folks atferd, 2) hemmer folks positive atferd, 3) trenger unødvendig byråkrati, og 4) korrumperer mot en politisk-økonomisk maktkonsentrasjon.

Løysinga til sjølstyre-modellen er derfor at staten kun henter inntekter fra grunnrenta (definert som begrensa natur- og samfunnsressurser), og at disse inntektene går til grunnleggende infrastruktur og ei ubetinga grunninntekt. Slik vil staten som organisasjon kunne tilby hvert enkelt individ lik makt/innflytelse i å reflektere sine egne interesser.

grunnrenta ————> grunnleggende infrastruktur & ubetinga grunninntekt

Du kan kommentere innlegget gjennom forumet www.selvstyre.no