Statens utgifter:  særtilskudd vs. ubetinga overføring.

I forrige skriftstykke fant vi at staten kan hente 1.060 mrd. kroner fra bruken av begrensa naturressurser og infrastruktur (uten å skattlegge verdien av atferd). Det vil si ca. 200.000 kroner per person. Hvordan kan staten anvende dette budsjettet slik at det reflekterer nordmenns interesser? Jo, naturligvis ved å la nordmenn sjøl reflektere sine interesser. Jeg vil her argumentere for at dette kun kan skje når budsjettet går ubetinga til hver enkelt nordmann.


Problemet med mindretalls egeninteresse.

I skriftstykket Makt representerer og konsentrerer viste jeg hvordan mennesket ikke nødvendigvis er skapt med tanke på å gjøre “det gode og fornuftige”, men at vår atferd er et sammensatt mønster som er ment å reflektere våre geners egeninteresse. Dette manifisteres som opplevde behov eller motiv. Når en politisk-økonomisk maktkonsentrasjon skal ta beslutninger, så vil den først og fremst reflektere de indre/ytre politisk-økonomiske interessene, eller det presset, som til enhver tid virker på menneskene i maktkonsentrasjonen. Dette står i kontrast til idéen om et demokrati hvor hver person har lik innflytelse.

Når mennesket er hva det er, så er det uheldig å organisere oss gjennom en treig parlamentarisme og et gigantisk byråkrati med ørten ledd, hvor statsbudsjett må gjennom alle disse leddene før det skal tilbys verdi til enkeltindividet. Hver person og hver organisasjon i byråkratiet, i tillegg til hver person og hver organisasjon som påvirker byråkratiet, utviser en form for egeninteresse. Alle er som utgangspunkt interessert i å grave til seg penger og fordeler, eller tjene sine behov for status og sjølrealisering. Når du i dette sammensuriet åpner for tilskudd til særinteresser (subsidier), så skaper man incentiver til at statsbudsjettet korrumperer på utallige måter. Vi kan identifisere de generelle dynamikkene som gjør at kontantstrømmen flyter til mindretallsinteresser pga. muligheten for særtilskudd:

Intern lønnsomhet, ekstern kostnad. Om “vesten” invaderer Irak basert på ei løgn, så er det mange selskaper som vil tjene penger på det, men som heilhet er de samfunnsmessige kostnadene likevel enorme. Maktkonsentrasjoner prioriterer seg sjøl, og har en tendens til å skyve kostnader over på andre.

Lang linje fra etterspørsel til tilbud. Når man ikke kan direkte reflektere sine egne interesser, men ønsker og behov må gjennom flere ledd, så er det lettere for at uttrykte behov blir ignorert i prosessen. Vi mister oversikt over prosessen og hva vi egentlig får igjen.

Maktkonsentrasjoner påvirker våre valg. Vi kan bare handle ut ifra hva vi forstår og projiserer om verda. Makt er innflytelse, og maktkonsentrasjoner har størst innflytelse for hvordan folk oppfatter storsamfunnet. Vi er ikke allvitende, og propaganda fungerer. En maktkonsentrasjon kan opprettholde en illusjon om at den tjener det maktesløse flertallet – som bare våkner og tar tilbake makten når det går riktig ille og problemene ikke lenger kan feies under teppet.


Særtilskudd er korrupsjon (ifølge det norske lovverket).

Ifølge straffelovens §387 er det visstnok kriminelt og straffbart for “den som for seg eller andre krever, mottar eller aksepterer et tilbud om en utilbørlig fordel i anledning av utøvelsen av stilling, verv eller utføringen av oppdrag, eller gir eller tilbyr noen en utilbørlig fordel i anledning av utøvelsen av stilling, verv eller utføringen av oppdrag.”

En “utilbørlig” fordel er ifølge Språkrådet/Universitetet i Bergen en “upassende, uriktig, urimelig” fordel. Ut ifra det norske lovverket kan man derfor påstå at den politisk-økonomiske maktkonsentrasjon som styrer Kongeriket Norge faktisk er en kriminell organisering.

For om vi respekterer grunntanken om menneskets likeverd, så er det vel også passende, riktig og rimelig at hver enkelt person mottar lik makt til å reflektere sine egne interesser? For hvis ikke – hvem skal da kunne bestemme hvem som har høyereverdige meninger i å bestemme hvem som har høyereverdige behov? Dette er en likning som ikke går opp om man ikke forutsetter den skeivhet at noen sine meninger og interesser teller mer enn andre. Her kan man parere med at vi har parlamentarisme, men det vet vi bare betyr at du kan prøve å velge den minst korrupte gjengen som står til valg til å styre landet, gjennom et stort byråkrati, de neste fire årene – du kan i praksis ikke velge at du ikke vil at en liten, maktsyk gjeng er det som skal representere dine interesser.

Og her er dessverre nordmenn jamt over hyklere. Istedet for å protestere mot særtilskudd generelt, så protesterer vi mot at staten kaster penger etter feil ting, men tier stille når den kaster penger etter det vi sjøl går god for! (Et operahus er bare feil om man er imot opera, og et fotballstadion er bare feil om man er imot fotball.) Og alle offentlig ansatte, hvis lønn er 100% subsidiert, vet jo hvor inderlig nødvendig deres stilling er for samfunnet, og at det urettferdige er at de ikke får mer for arbeidet – ikke det faktum at bare en mindredel av befolkningen har anledning til å motta inntekt fra staten!

Her oppfordrer jeg til å tenke over hva særtilskudd essensielt er. For alle særtilskudd fra Kongeriket Norge handler om at en maktkonsentrasjon tilbyr fordeler til et mindretall sine interesser. Dette er en dårlig strategi om målet er å reflektere interessene til samtlige.


Tilfellet Kongeriket Norge.

velgere > parti > storting > regjering > departement > regional/lokal institusjon > velgere

Alle ledd påvirket av diverse former for egeninteresse (ideologier, økonomi, sosial status, politisk korrekthet).

I dag dekker Kongeriket Norge alskens store og små behov som diverse mindretall har (og ikke har) gjennom særtilskudd. Dette skjer altså gjennom parlamentarisme, hvor det er en lang vei fra at folk uttrykker sin vilje i et stortingsvalg, fram til de tusenvis av forskjellige beslutninger som blir tatt av den partipolitiske maktkonsentrasjon og leddene i byråkratiet de neste fire årene. Dette er en ineffektiv måte å reflektere enkeltindividers behov, og du får uungåelig et samfunn med sløsing, tvang, venting, misnøye, frykt, frustrasjon og sinne. Vi skal se på noen eksempler på særtilskudd i Kongeriket Norge.

Byråkratisk lønnsomhet, samfunnsmessig kostnad (intern lønnsomhet, ekstern kostnad).
Noe av det mest påfallende ved Kongeriket Norge er at den bosetter den tredje verda på berget vårt, sjøl om dette er 1) en økonomisk og sosial belastning for nordmenn, og 2) en svært ineffektiv måte å drive nødhjelp (om det reelle målet var å hjelpe flest mulig mennesker). Formålet med organisasjonen Kongeriket Norge er dessuten å reflektere interessene til 5 millioner nordmenn, og ikke de 7.700 millioner ikke-nordmenn som bor andre steder på kloden. Men pga. muligheten for særtilskudd, så blir i dag kommuner og offentlige ansatte (samt boligspekulanter og andre investorer i det private) belønnet for noe som er en helhetlig kostnad – og noe mer alvorlig enn en økonomisk kostnad, om vi respekterer Maslow’s berømte behovspyramide. Etter “fysiologiske behov” som mat og søvn, vurderte Maslow at “trygghet” er det viktigste for mennesket. Enkelte innvandrergrupper er overrepresentert i voldskriminalitet, dvs. negative for faktisk trygghet, og også trygghetsfølelsen, i det norske samfunnet.

Voldskriminelle per tusen, 2010-2013 (som hadde fylt 19 år i løpet av 2013)

nordmenn 6,3
flyktninger 21,1
familiegjenforente 12,9
arbeidsinnvandrere 6,3
studenter (fra utlandet) 2,1

Kriminalitet blant innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre (rapport), Statistisk Sentralbyrå.

Et mindre farlig, og mer komisk, eksempel på “intern lønnsomhet, ekstern kostnad” er Nordøyvegen, en rekke broer som vil gi fastlandsforbindelse til Nordøyene i Møre og Romsdal. Broene vil gi fast veisamband til 2.709 innbyggere. Fylkesrådmannen anslo at de samlede kostnadene kan bli 5,6 mrd. kroner og anbefalte å ikke bygge broene. Fylkestinget vedtok likevel å gjennomføre prosjektet, med 27 mot 20 stemmer. Vel, om vi deler 5,6 mrd. kroner på de 2.709 innbyggerene som vil slippe å ta ferge, så får vi i overkant av 2 mill. kr per person. Det betyr at man kunne bygd et hus til 8 mill. kr på fastlandet til en familie på 4 med den prisen som broene vil koste per person! Men noen tjener altså på dette prosjektet. De i fylkestinget som stemte for prosjektet utviste en eller annen form for opplevd egeninteresse, hvor enn presset kom fra.

Privatisering av inntekter, sosialisering av utgifter (fortsatt intern lønnsomhet, ekstern kostnad).
Når “økonomiske liberalister” skal rydde opp i byråkratiet, så går det gjerne enda verre. Privatisering av fengsler, barnevern og vergetjenester er eksempler på dette. At flere mennesker trenger fengsel, barnevern eller vergetjenester er som utgangspunkt noe negativt. Det beste er sjølsagt at folk har det bra og klarer seg sjøl. Når du privatiserer fengsler, barnevern og vergetjenester, så gjør du noe negativt til en inntektskilde. Da får du et incentiv til å putte flere folk i fengsel (eller ikke rehabilitere slik at kundene kommer tilbake), til å ta flere barn ifra foreldrene (for påstått omsorgssvikt, og ikke bare alvorlige grunner som overgrep), og til å putte flere folk i private institusjoner hvor private selskaper tjener mer penger på de (sjøl om de kanskje bare trengte litt støtte og omsorg).

I kjølvannet av at særlig amerikanske kapitalister innførte globalt CO2-hysteri som de sjøl har tjent mye på, så har Kongeriket Norge gitt store særtilskudd til CO2-tiltak. 7 mrd. kroner ble brukt på et CO2-renseanlegg på Mongstad som ble kansellert. Og selv om nordmenn er sjølforsynt på strøm med våre allerede “grønne” vannkraftverk, så har ikke det hindret CO2-hysterikerne og CO2-opportunistene i å bygge ut dusinvis av ulønnsomme vindmølleparker, som blant annet sponses av strømkunder gjennom elsertifikater. T.d. ble den private Høg-Jæren vindmøllepark i Rogaland til 1,2 mrd. kroner støttet med 511 mill. kroner av Enova, dvs. 43% av kostnaden. Kostnadene for utviding av strømnettet kommer i tillegg.

–Jeg kan oppsummere dette avsnittet ved å spørre: hva er det politisk aktivitet i Norge handler om? Jo, det er en drakamp for å få tilskudd til sine egne snevre interesser. Over halvparten av økonomisk aktivitet i Norge er offentlig pengebruk, som vil si at den mest lukrative inntektskilden for nordmenn er å få overført særtilskudd fra staten – som offentlig ansatt eller som et privat selskap med sugerør i statskassa.

Vi bør ikke nøye oss med å tenke at særtilskudd kan føre til korrupsjon, og kun protestere når det brukes penger på noe vi ikke personlig liker – særtilskudd er alltid overføring av penger til mindretallsinteresser, og dette står i kontrast til en demokratisk stat som reflekterer interessene til samtlige. Særtilskudd er korrupsjon satt i system, fordi man har institusjonalisert det at mindretallsinteresser kan ta beslutninger og motta tilskudd i strid med flertallets interesser. Særtilskudd er korrupsjon.


Løysinga / hvordan reflektere interessene til samtlige.

I et ideelt demokrati vil enhver tilbys lik innflytelse gjennom staten, dvs. lik makt/frihet til å reflektere sin egne interesser. Det er dette vi må sikte imot, om den oppriktige hensikten med den norske stat skal være å reflektere interessene til samtlige nordmenn. Hverken en politiker, byråkrat eller investor, kan representere mine interesser. Jeg representerer og reflekterer mine interesser. Du representerer og reflekterer dine interesser. Jeg kan ikke bestemme hva som har verdi for deg, og du kan ikke bestemme hva som har verdi for meg. Og i denne ånd viste jeg i skriftstykket Kun sjølstyre er folkestyre hvorfor personlig sjølstyre/økonomisk uavhengighet er den viktigste friheten en stat kan institusjonalisere, fordi man da kan følge sin egen samvittighet på tvers av maktkonsentrasjoners interesse, og fordi det maktesløse flertallet da kan uttrykke sine problem offentlig, slik at de får anledning til å addresseres kollektivt. Og heldigvis er det å reflektere interessene til samtlige, og det å tilby personlig sjølstyre/økonomisk uavhengighet til den enkelte, i harmoni gjennom én og samme løysing – å overføre statens inntekter ubetinga til hver person. Dette kan gjøres på to måter som jeg vil drøfte nedenfor.


Ubetinga borgerlønn.

Den reineste forma for ubetinga overføring av statens inntekter er å la enhver motta sin brøkdel av statens inntekter direkte. Vi kan kalle dette borgerlønn (sjøl om enkelte dessverre argumenterer for ei borgerlønn som er betinga). Borgerlønn er en lettvint måte å erstatte særtilskudd – man overfører utbyttet fra driften av Norge direkte til medlemmene, uten behov for byråkrati eller mellommenn. Borgerlønn motvirker maktkonsentrasjon både i det at man overfører kapital til samtlige, og ved at man frigjør folk til å kritisere og unngå maktkonsentrasjon. Men trass de positive fordelene med borgerlønn, så har jeg sett flere trasige motforestillinger som jeg vil kommentere med tanke på den ubetinga form jeg her argumenterer for:

INFORMASJONSPLAKAT OM BORGERLØNN.

Nei, borgerlønn betyr ikke høyere offentlige utgifter. Poenget er ikke at borgerlønn skal komme i tillegg til nåværende utgifter, men at man på sikt skal kunne kvitte seg med politikere, byråkrati og særtilskudd, til fordel for borgerlønn.

Nei, det er ikke problematisk å finansiere borgerlønn. I forrige skriftstykke fant jeg at bruken av naturressurser og infrastruktur i Norge utgjør en verdi på 1060 milliarder kroner, eller omlag 200.000 kroner per nordmann. Om halvparten av dette gikk til borgerlønn, så ville hver enkelt nordmann kunne motta 100.000 kr i borgerlønn. Med tanke på at omtrent 50% av privat inntekt i dag forsvinner i diverse skatt og avgift, så kan man anta at man ville fått mye mer igjen for disse 100.000 kronene.

Nei, borgerlønn fører ikke til at folk slutter å produsere verdi for seg sjøl og andre. Penger er et mål på økonomisk verdi i et marked hvor det byttes kapital. Om kun kjøp og salg var et mål på verdi, så måtte man si om et samfunn av sjølforsynte familier at de aldri skaper noe av verdi. Men det ultimate målet på verdi er velbehag/fravær av lidelse. Og det ligger i menneskenaturen å søke mening, status, velstand, kjærlighet – dette vil ikke fordufte selv om du erstatter særtilskudd med borgerlønn. Særtilskudd gir enkelte tilskudd for ting de ikke nødvendigvis ønsker å drive med. Borgerlønn tilbyr samtlige individer den økonomiske friheten til å gjøre noe man brenner for, eller til å ikke gjøre noe som strider med egen samvittighet.

Nei, en borgerlønn bør ikke komme med krav eller aldersbegrensninger – det ødelegger sjølve poenget med borgerlønn som ei ubetinga overføring (og krever byråkrati). Jeg skal ikke kunne bestemme om du får din brøkdel av statens inntekter, og du skal ikke kunne bestemme om jeg får min brøkdel av statens inntekter. Det generelle unntaket er at foreldre er verger for sine barn, og derfor vil måtte motta barnas andel fram til barna er voksne.

Ja, en borgerlønn vil føre til “stordriftsfordeler” for en stor familie eller annet kollektiv. Dette kan framstå som urettferdig sjøl om hver person faktisk mottar lik borgerlønn. Men å bo sammen er effektivt (og miljøvennlig), og folk skal ikke straffes for dette. Når det gjelder barnefamilier, som vil motta høg samlet borgerlønn, så må man minne om at samfunnsvitenskapen viser at det er en korrelasjon mellom relativ fattigdom og kriminell atferd, så litt missunnelse er nok bedre enn effekten av at en stor del av befolkninga kanskje ellers vokser opp i usle kår. Hva gjelder incentiver for asylanter og flyktninger uten statsborgerskap, så har premisset til Kongeriket Norge vært at denne gruppen skal vende hjem når det er trygt, så dette blir en annen sak. Men ytterligere innvandring og borgerlønn for de 7.700 millioner mennesker som bor i utlandet støttes ikke av sjølstyre-modellen – andre nasjoner har egne naturressurser som de sjøl må kjempe for å organisere og fordele på en god måte.

Jeg foreslår at presis halvparten av statens inntekter går til borgerlønn, fordi dette er ei pen, symmetrisk og lettforståelig løysing, og fordi det trolig ikke kan gis noen rasjonell grunn for hvorfor borgerlønnens andel av budsjettet skal være feks. 40% eller 60%. I mitt omtrentlige reknestykke betyr en halvpart altså 100.000 kr per person. Uansett hvor ille det går med resten av budsjettet, så vil minst halvparten av statens inntekter tilfalle samtlige enkeltindivid.

Når det gjelder utbetaling av dette beløpet, så må man ta hensyn til at folk kanskje ikke er flinke i matematikk eller til det å organisere sin egen økonomi, at folk kan være rusavhengige eller spilleavhengige, eller at folk kan bli presset for penger ved “lønningsdato”. Derfor anbefaler jeg at borgerlønna utbetales i daglige porsjoner. Betalingsløysinger kan trekke faste utgifter fra borgerlønnen i begynnelsen av måneden, mens resterende beløp blir utbetalt daglig. Vi kan tenke for oss to personer uten fast inntekt, det være studenter, kunstnere, journalister, gründere, arbeidssøkende, uføre, eller annet:

To individer går sammen om å leie et sted å bo for 100.000 kr i året, inkludert oppvarming. Det vil si at hver person har 50.000 kr igjen av sin årlige borgerlønn. Om dette blir forhåndstrekt månedlig, så kan borgerlønna bli utbetalt slik:

50.000 kr / 365 dager = 137 kr per dag

274 kr er tilstrekkelig for to personer til å kjøpe mat og dagligvarer. All verdi man ellers måtte skape, skaffe, høste, tjene, bytte til seg, fikse fram eller få, kommer i tillegg uten overvåkning eller straff. Og når det ikke er skatt på verdien av positiv atferd i samfunnet, så får man dessuten mye mer igjen for pengene, det være bolig eller dagligvarer.


Grunnleggende infrastruktur.

Den andre måten å overføre statens inntekter ubetinga er å tilby grunnleggende infrastruktur som gir tilnærma lik verdi til hver enkelt person. Umiddelbart kan dette virke sjølmotsigende – hvorfor ikke overføre alt av statens inntekter direkte til enkeltindividet, og ellers la folk organisere seg sjøl? Men det er flere grunner til å tilby en viss infrastruktur. For det første, så er det (med det jeg vet) bred enighet blant nordmenn om at vi ønsker å organisere oss i en nasjon med rettsvesen og en del infrastruktur (den sterkestes rett). For det andre, så kreves det infrastruktur for å kunne hente inntekt fra en del naturressurser. Og for det tredje, så er staten nødt til å institusjonalisere en rettsstat og et generelt marked hvor det i det hele tatt gir mening å utbetale en borgerlønn.

Likevel må en ha det klart for seg at en stat er på gyngende grunn når den skal tilby tjenester (i motsetning til en ubetinga overføring av borgerlønn). For å unngå korrumpering, så må man fra starten klart avgrense gjennom regleverk på hvilken måte det er tillatt å tilby infrastruktur. Jeg foreslår disse prinsippene:

FORUTSETNINGER FOR STATLIG INFRASTRUKTUR.

Lik nytte til alle.
Statens tjenester må avgrenses til områder hvor det blir ytt tilnærmet lik nytte til samtlige (eller potensielt lik nytte, som med et rettsvesen).

Grunnleggende behov.
Infrastrukturen må dekke grunnleggende behov som samtlige har. Staten skal aldri dekke et mindretall sine spesielle behov eller personlige smak (som tilsier tilskudd til særinteresser).

Ingenting eller alt.
Staten bør stå for heile produktlinja sjøl, og unngå å kjøpe varer og tjenester fra private aktører. Hvis ikke oppstår det press fra private mindretall som ønsker sugerør i statskassa. Kapitalisme handler om privat eie og frivillig bytte av kapital. Med “delprivatisering” er folk tvunget til å gi penger til enkelte private selskaper som vil kunne prøve å øke inntekter og kutte kostnader på måter som er uheldige i et heilhetlig perspektiv, for ikke å snakke om korrupsjonen mellom statlige og private aktører.

Nøkterne lønninger.
Det er viktig å påpeke at alle offentlige lønninger er særtilskudd, som er problematisk – om noen mottar lønn for å gjøre en jobb for staten, så vil alle andre ikke kunne ha denne jobben og lønninga. Men noen må staten likevel ansette for å kunne tilby infrastruktur. Den pragmatiske løysinga blir å tilby standardiserte offentlige lønninger på et noe lavere nivå enn man kan forvente i det private (som også skulle være rimelig fordi offentlige jobber er tryggere stillinger), samt sette et nøkternt tak på lederlønninger (som heller får selge sin sjølbiografi om ikke lønna metter deres sjel).

Om nordmenn ønsker å bevege seg bort ifra et korrupt, politisk system basert på særtilskudd, og ønsker at staten kun skal tilby grunnleggende infrastruktur (i tillegg til borgerlønn), så blir det fortsatt et demokratisk spørsmål hva denne infrastrukturen skal være. Nedenfor vil jeg gjerne “tenke høgt” om det jeg sjøl mener er nødvendig infrastruktur. Tanken er å finne ei ideell løysing som man vil sikte imot noen år fram i tid.

NORGE 2.0

Stortinget som utvidet forum.
Sjølstyre-modellen oppløyser mye av behovet for politikkens mellommenn, og man kan på sikt fjerne både regjering, fylkeskommuner og kommuner som mellommennlige institusjoner. Stortinget sitter igjen med en mindre og enklere oppgave i å utarbeide diverse reglement for institusjoner som enten forvalter begrensa ressurser eller tilbyr infrastruktur, og i den digitale tidsalder burde sjølve Stortinget reorganiseres i retning av et bedre forum og direktedemokrati for nasjonens innbyggere.

Rettsvesen.
Man trenger et rettsvesen (og lovens lange arm) for å dempe og hindre negativ atferd mot andre, og for å tilby et pålitelig marked til å bytte varer og tjenester. Barnevernet kan gjøres til en støttefunksjon under et “barnepoliti” som reagerer raskere på alvorlige saker, og noe lignende kan gjøres med mattilsynet og miljødirektoratet med tanke på dyr og miljø. I stedet for landbrukssubsidier kan man forby import av levende og døde dyr (og la det som er lokalt drivverdig være drivverdig) – dette gir kontroll over bakterier og virus, bruken av antibiotika og genmanipulering, og lokal oversikt for hvordan dyr blir behandla. Man bør likevel tillate import av syntetisk kjøtt (framstilt uten antibiotika og giftstoffer, uten fare for smittsomme sykdommer, og uten noen form for lidelser for dyr), som må ha anledning til å utkonkurrere bruken av produksjonsdyr.

Veivesen.
Alle treng muligheta til å reise fra A til B, eller å få frakta varer fra A til B. Veinettet og landområda de ligger på er en begrensa og verdifull ressurs. Overtar dagens fylkesveier og kontrakter til utlendinger, og tilbyr vei til samtlige basert på trafikk i området. Kan også ha ansvar for kloakk, og vannforsyninger som ikke drives av kraftverk.

Energivesen.
Ansvarlig for petroleum, vannkraft, strømnett og internett. Kollektivt eierskap og regulering av norsk energi og telekommunikasjon er viktig for nasjonalt sjølstyre. Vindmøller er ineffektive og bør ikke bygges. Det er nyttig for den norske økonomien om det tilbys en universalpris på strøm til personer og firmaer (se under).

Kartvesen.
Ansvarlig for selve “gitteret” som Norge utvikles på. Dagens kommuneadministrasjoner kan gjøres til rene tekniske etater under denne institusjon, slik at de kan utarbeide lokale reguleringsplaner og behandle lokale byggesaker (i tråd med et nasjonalt regelverk).

Naturvesen.
Begrensa naturressurser, som fisk og diverse mineraler, som ikke faller inn under andre institusjoner, trenger også en eller annen heilhetlig organisering, om ikke annet enn kontroll og skattlegging av bruk og uttak.

Nasjonalt bankvesen.
Det er rettsvesenet som må institusjonalisere et heilhetlig og forutsigbart marked man kan bytte varer og tjenester i, men det er også ønskelig med ei stabil pengeenhet for å kunne bevare verdien av arbeid/energi i den norske økonomien. Pengemengda til den norske krona oppstår som gjeld, og er i dagens finansielle system nødt til å ese ut fordi det må skapes ny gjeld for å betale gammel gjeld med renter – dette gjør krona volatil. Med et najonalt bankvesen kan all rente på lån “brukes opp” i finaniseringa av borgerlønn eller infrastruktur, som gjør at pengemengda kun vokser når realøkonomien vokser (pga. finansiering av realøkonomiske prosjekt). Man kan i tillegg knytte pengeenheta til noe reelt. Begrensa mengder gull eller kryptovaluta kan ikke følge realøkonomiens vekst, og er uegna som nasjonal pengenhet. Min idé er derfor å bruke Watthour som pengeenhet. Å bruke (potensiell) strøm som penger er den perfekte måten å bevare verdien av arbeid/energi. Én kilowatthour strøm varmer opp et rom like mye i år 2000, som i år 2020, som i år 2040. Om Energivesenet tilbyr universalpris på strøm i det norske markedet, så kan man enkelt bruke strøm som et stabilt byttemiddel.


Sjølstyre-modellen.

Jeg vil til slutt sammenfatte det økonomiske aspektet ved sjølvstyre-modellen. Problemet med Kongeriket Norge er at denne organiseringa henter inntekt fra verdien av folks atferd, noe som innebærer at staten 1) eier folks atferd, 2) hemmer folks positive atferd, og 3) trenger unødvendig byråkrati. Problemet er også at Kongeriket Norge tillater særtilskudd – overføring av midler til mindretallsinteresser er korrupsjon, og korrumperer absolutt når en maktkonsentrasjon med egeninteresse styrer hvem som får særtilskudda. Løysinga til sjølstyre-modellen er derfor å hente inntekt fra bruken av begrensa naturressurser (og infrastruktur), og at disse inntektene går ubetinga mot borgerlønn og grunnleggende infrastruktur. Slik vil staten som organisasjon kunne tilby hvert enkelt individ lik makt/innflytelse i å reflektere sine egne interesser.

inntekt fra begrensa naturressurser ————> ubetinga borgerlønn/grunnleggende infrastruktur