Nasjonalt sjølstyre avgrenser  internasjonale interessekonflikter

I det foregående har jeg fokusert mest på personlig sjølstyre (som likevel henger sammen med nasjonalt sjølstyre). Det jeg vil argumentere for her, er at nasjonalt sjølstyre er positivt for det overordna viktige i å avgrense omfanget av internasjonal organisering, for slik å avgrense muligheten for store internasjonale interessekonflikter. Nasjonalt sjølstyre definerer jeg som at vår natur og infrastruktur er i våre hender, og at det norske folk har full råderett over vår innenrikspolitikk.


Røynda og meining.

Min motivasjon for å fremme sjølstyre som politisk modell er ikke først og framst å endre skattlegginga i Norge, men en genuin frykt for at menneskeheta ikke vil overleve kombinasjonen av vår teknologiske utvikling og politiske organisering. Å ta vare på vårt livsgrunnlag er naturligvis vårt høgste objektive mål, for man må i det hele tatt eksistere for å kunne oppnå noe annet!

Gitt at vi ønsker at menneskeheta skal overleve, så bør vi undersøke hva som kan true med å ødelegge vårt felles livsgrunnlag. Her vil jeg med en gang ødelegge mytene om at klimaforandring og det jeg kaller maktesløs terrorisme er særlige trusler. Til den første myten kan man minne om at solcellepaneler blir stadig billigere og mer effektive, og at dette vil føre til en overflod av “grønn energi”. Det er i tillegg en rivende utvikling av nanoteknologi og automatisering, som snart muliggjør at man kan “rydde opp i naturen” i stor skala. Til den andre myten må man minne om at maktkonsentrasjoner som stater ligger i forkant av teknologien tilgjengelig for små, uavhengige grupper. Maskinlæring, mer digital kommunikasjon, og stadig flere sensorer tilknytt internett gjør også at stater i økende grad kan luke ut potensiell terrorisme. Det er kun når maktkonsentrasjoner tillater terrorisme (som i proxy-krigen mot Syria) at terrorister har anledning til å gjøre stor skade i samfunnet. Men likevel er ikke maktesløs terrorisme i seg sjøl en trussel mot menneskehetas livsgrunnlag.

Naturkatastrofer er en større trussel. Et enormt vulkanutbrudd kan mørklegge atmosfæra i flere år. En stor meteor kan treffe jorda. Derfor gir det mening at menneskeheta etter hvert sprer seg til flere planeter og satelitter, samt utvikler teknologi som kan rense atmosfæren på kort tid, og endre banen til meteorer. Men det er millioner av år siden en livsgrunnlag-ødeleggende naturkatastrofe inntraff sist, og sannsynligheta for at noe slikt inntreffer igjen, før vi er i stand til å takle problemet, er svært lav. Vår nyere historie hinter om en større sannsynlighet for at vi sjøl ødelegger vårt livsgrunnlag før den tid, og vi skal undersøke noen tilfeller hvor vi kanskje var nære en menneskeskapt dommedag:

Under Cubakrisen i 1962 var det meste av verdens makt samlet i Washington og Moskva. USA hadde atommissiler i Tyrkia og Italia, og som tilsvar ville Sovjetunionen utplassere atommissiler på Cuba. USA førte en militær blokade mot Cuba da Sovjet sendte av gårde sine lastebåter med missiler. Hadde lastebåtene nådd frem til blokaden ville de blitt senka av USA, som ville ført til et motreaksjon fra Sovjet. Dette kunne ført til en eskalering med bruk av atomvåpen. Heldigvis nådde USA og Sovjet en diplomatisk løysing innen lastebåtene nådde blokaden utenfor Cuba, og krisa ble avverga.

I raketthendelsen på Andøya i 1995 ble ikke russiske radaroperatører informert om at en forskningsrakett ble skutt opp fra Andøya rakettskytefelt (sjøl om oppskytinga var meldt fra om uker i forveien). Raketten fikk en annen bane enn planlagt, og det kunne virke som den var på vei mot Moskva. Raketten ble antatt å være en Trident-atomrakett, og det russiske forsvaret ble satt i høg beredskap. En Trident-rakett ville kunne nå Moskva på 10 minutt, og russiske myndigheter måtte avgjøre om de skulle sette i gang et motangrep før den tid. Heldigvis styrtet raketten i Barentshavet før en beslutning om motangrep ble tatt.

I proxy-krigen mot Syria (som pågår fortsatt) har gulf-stater, Israel, og NATO-land, med Norge, støttet islamister og intervenert i brudd med ikke-aggressjonsprinsippet og internasjonal rett. Det er kun gjennom hjelp fra Russland og Iran at Syria har unngått å lide samme skjebne som Libya. Russland har marinebase i Syria og var tydelige på at de ikke ville tillate Syria å falle. I 2013 var det press for at at den daværende amerikanske president, Barack Obama, skulle iverksette en større operasjon mot Syria. Det ser ut til å være tilfeldigheter som gjorde at dette ikke skjedde, noe som avverget en direkte militær konfrontasjon mellom USA og Russland. Også andre hendelser i denne konflikten kunne normalt tenkes å ha ført til en eskalering, som i 2015 da NATO-landet Tyrkia skjøt ned et russisk jagerfly ved grensen mellom Tyrkia og Syria.

Så hvordan oppsto de farlige situasjonene ovenfor? I Cubakrisen var det snakk om to supermakter som sto steilt imot hverandre i en anspent atmosfære. En global interessekonflikt over missilinstallasjoner var nær ved å føre til konfrontasjon. Raketthendelsen på Andøya var en etterdønning av den samme konflikten, hvor våpensystemer og atmosfæren etter den kalde krigen var gjeldende nok til at en misforståelse kunne få katastrofale konsekvenser. I Syria er et sammensurium av regionale interesser bundet opp i internasjonal maktkonsentrasjon, slik at tilmed utenforstående Norge gir næring til konflikten med sin boikott og intervensjon.

Og det er dette jeg vil hevde er sjølve trusselen mot menneskehetas livsgrunnlag – interessekonflikter mellom store internasjonale maktkonsentrasjoner. En avgrensa regional krig mellom Nord- og Sør-Korea vil være ødeleggende for Korea-halvøya, men vil ikke ødelegge verda. En avgrensa regional krig mellom India og Pakistan vil være enda mer ødeleggende, men vil fortsatt ikke ødelegge verda. Derimot vil en total krig mellom NATO og Kina være katastrofal. Om det meste av verdas økonomiske (inkl. militære) interesser er bundne opp i to enorme maktkonsentrasjoner på tvers av landegrenser, så vil en anspent atmosfære og interessekonflikter mellom disse være livsfarlig for oss alle. Derfor er mitt budskap dette – vi må gjøre det vi kan for å bevege oss i motsatt retning av en slik situasjon.

Så hva er den motsatte situasjonen av at internasjonale maktkonsentrasjoner står steilt imot hverandre på den globale scene? Vel, vi kan kanskje tenke klarere om vi bruker et overdrevent scenario. La oss innbille oss at Amerika egentlig befant seg på Venus, og at Asia egentlig befant seg på Mars, og at det tok flere måneder å reise mellom Venus, Jorda og Mars. Dette ville adskilt menneskeheta på 3 planeter og ført til en mye større grad av uavhengighet for hver verdensdel enn det som er tilfelle i dag. Det ville være liten fare for en “cubansk missilkrise” mellom Venus og Mars, og en verdenskrig på én planet ville i verste fall bare ødelegge 1/3 av livsgrunnlaget til menneskeheta.

Eksempelet ovenfor illustrerer hvorfor jeg hevder at nasjonalt sjølstyre tilbyr en fredeligere modell for verdenssamfunnet. Om vi ønsker å unngå store internasjonale interessekonflikter, så bør vi sikte på å organisere oss i avgrensa “øysamfunn” her på jorden, som hverken eier, kontrollerer eller okkuperer hverandre. I en mest mulig harmløs organisering må aktivitet mellom våre øysamfunn begrenses til frivillig handel på nasjoners egne betingelser, og begrenses til en type handel som incentiverer fred. Da vil man ha redusert sjansen for at store interessekonflikter på tvers av landegrenser i det hele tatt kan oppstå.

Om vi vil unngå internasjonal maktkonsentrasjon og store interessekonflikter, så må man forstå den underliggende dynamikken og motivene. Hva er motivet for at Vesten og Norge intervenerer i Syria? I skriftstykket Makt representerer og konsentrerer beskrev jeg hvordan mennesket opererer med subjektive modeller av røynda, og at vår atferd er bestemt av evolusjonære mønster som manifesteres som en eller annen opplevd egeninteresse i nuet. Dette gjelder for alle mennesker, inkludert mennesker som tilfeldigvis utgjør maktkonsentrasjoner. Folka i maktkonsentrasjoner har sammenfallende interesse av å opprettholde hierarkiet hvor de har en fordelaktig posisjon, og vil unisont belønne lydige, og vrake dissidenter. Den politisk-økonomiske maktkonsentrasjonen Kongeriket Noreg har konsentrert og korrumpert i lang tid, og har blitt godt samkjørt med den enda større vestlige maktkonsentrasjon. Vestlig kapital har betydelige interesser på tvers av landegrenser i form av ressurser og markeder. I Syria er det snakk om olje og gassrørledninger, og allianser med tvilsomme aktører i et skittent, regionalt maktspill. Og når Syria, Iran og Russland ikke legger seg ned og lar seg kjøre over, så skapes det en internasjonal interessekonflikt.

En maktkonsentrasjon som den vestlige er en kolossus som jeg antar ingen på innsiden kan eller vil endre. Den vestlige maktkonsentrasjonens fyrster opplever bare en bit av heilheten, og vil ha opplevd egeninteresse av å fortsette status quo; de vil ikke sjøl gå inn for å avvikle konsentrasjonen av makt. Den politisk-økonomiske maktkonsentrasjon kan nok heller ikke avvikles gjennom dagens partipolitikk, som kan forklares gjennom spillteori: for å komme seg inn i partipolitikken, så må man ønske å være i en maktposisjon, og kunne innrette seg etter andre meninger. De som klatrer til topps i partipolitikken, dvs. de som velges ut slik det nåværende politiske system fungerer, er personer som er særdeles maktsyke og har et spesielt talent til å la seg forme etter det presset som eksisterer i maktkonsentrasjonen. Tendensen er derfor at det på toppen av partipolitikkens pyramider befinner seg politikere hvis “meninger” er et rent uttrykk for politisk-økonomiske interesser og propagandamessige hensyn. Tendensen er derfor at den politiske eliten til enhver tid mener og gjør “det rette”, dvs. det som tjener den politisk-økonomiske maktkonsentrasjon. Det er ikke avgjørende om “det rette” strider mot den gylne regel og ikke-aggressjonsprinsippet, som i å okkupere Irak, bombe Libya, trene islamister i Syria, eller væpne intervensjonen i Jemen. Den som prinsippfast støtter ikke-aggressjonsprinsippet får ikke sitte i regjering. Som en vassallstat i en større maktkonsentrasjon er norsk partipolitikk presset til å ta del i et skittent, internasjonalt maktspill. Maktkonsentrasjoner incentiverer lydighet, og når norske politikere og norsk våpenindustri innretter seg i systemet, så vanker det kontrakter, godord, forretningsreiser og toppjobber.

En maktkonsentrasjon driver ikke propaganda mot seg sjøl. Forvent derfor ingen ting av å “opplyse” det politiske etablissement, statlige institusjoner eller store mediaaktører med kommersielle interesser, at Kongeriket Norge er en korrumpert maktkonsentrasjon som støtter militær intervensjon i strid med ikke-aggressjonsprinsippet og internasjonal rett. Å presentere realpolitikk til sjølve maktkonsentrasjonen gjøres i den naive tro at den ikke vet bedre enn overflatepolitikken den propagerer.


Opplysning og sjølstyre.

maktkonsentrasjon ——opplysning——> sjølstyre

Situasjonen mellom Vesten og Russland ser ut til å ha funnet en midlertidig balanse i 2019. Men man kan se en potensielt større konflikt i emning – en interessekonflikt mellom det amerikanske imperiet og det kinesiske, som i verste fall kan ødelegge livsgrunnlaget til menneskeheta. Derfor må alle kluter til for å bevege oss i motsatt retning, og slik redusere faren for, eller i det minste omfanget av, en større internasjonal interessekonflikt. Det er kun vi som står utenfor maktkonsentrasjoners kjerner som vil oppleve det som positivt å redusere maktkonsentrasjon i samfunnet. Og fram til teknologien muliggjør total overvåkning og undertrykking av dissidenter, så har fortsatt flertallet potensiell makt til å omvelte organiseringa av vårt samfunn. Hvordan vil vi bruke dette vinduet?

internasjonal maktkonsentrasjon <—storkapital—makt—personlig sjølstyre—> nasjonalt sjølstyre
økt spenning <—internasjonal maktkonsentrasjon—store interessekonflikter—nasjonalt sjølstyre—> avspenning

Sjølstyre-modellen er et verktøy for å bevege seg vekk ifra internasjonal maktkonsentrasjon, og mot nasjonalt sjølstyre. Sjølstyre-modellen viser hvordan verdien av begrensa ressurser i en nasjon kan fordeles på lik linje til samtlige, noe som både hindrer intern korrumpering og hindrer tilgang til nasjonale ressurser for eksterne makter/kapital.

HVORDAN SJØLSTYRE-MODELLEN MOTVIRKER INTERNASJONAL MAKTKONSENTRASJON.

Nasjonalt eierskap av naturressurser.
Sjølve motivet og grunnlaget for internasjonal maktkonsentrasjon er økonomiske interesser utover landegrenser. Om man vil redusere internasjonal maktkonsentrasjon, så må man redusere graden av at begrensa naturressurser (dels inkl. markedet som begrensa samfunnsressurs) i et land er incentiver for internasjonal kapital/maktkonsentrasjon. Jeg kaller dette off the table-prinsippet. De begrensa ressursene i en nasjon må være utilgjengelige for eksterne maktkonsentrasjoner (og gir da heller ikke næring til de). I sjølstyre-modellen er det kollektivt eierskap av nasjonens begrensa ressurser, og verdien av de overføres ubetinga og på lik linje til hver enkelt borger.

Nasjonalisering av våpenindustrien.
I tråd med sjølstyre-modellens prinsipp om alt eller ingenting må staten stå for heile produktlinja til den nasjonale infrastrukturen for å unngå korrupsjon mellom private og statlige aktører. Norsk våpenindustri må derfor overtas av staten ved å løse ut investorene. Våpenindustrien må gjøres til en utgiftspost for samtlige for å incentivere fred isteden for krig.

Nasjonalt bankvesen.
Sjølstyre-modellen anbefaler en nasjonal pengeenhet bunden til den potensielle energien i fjellvannet over våre vannkraftverk. Inflasjonen av pengemengda kan elimineres årlig gjennom finansiering av borgerlønn/infrastruktur. Dette vil gjøre Norge uavhengig av det vestlige finansielle system.

Utmelding av NATO.
Sjølstyre-modellen forutsetter at likeverd mellom nasjoner og praktisering av ikke-aggresjonsprinsippet er nødvendig for en fredelig internasjonal modell, og vil derfor lovfeste et forbud mot støtte til organisasjoner som bryter med ikke-aggresjonsprinsippet. NATO har blitt en intervensjonsstyrke for den vestlige maktkonsentrasjon, og har gjentatte ganger brutt ikke-aggresjonsprinsippet. Den driver også med unødvendig og farlig krigshissing mot Russland, til fordel for økte overføringer til våpenindustrien. Norge er pliktig til å trekke seg ut av NATO for å respektere ikke-aggresjonsprinsippet og internasjonal rett.

Sjøl om det å redusere internasjonal maktkonsentrasjon reduserer faren for store interessekonflikter, så vil ikke dette skje om ingen går aktivt inn for å redusere maktkonsentrasjon i samfunnet. Vår atferd bestemmes av hvordan vi tolker omverdenen, og for å endre samfunnet i positiv retning må vi satse på å dra våre egne hoder opp av sanden og rette vårt opplysningsarbeid mot våre likemenn – det makteløse flertallet utenfor maktens kjerne.

informasjon fra likemenn ——> persepsjon ——> atferd

Sjølstyre-modellen løser to store problemer på én gang – 1) hvordan organisere staten på en demokratisk og altruistisk måte hvor samtlige gis lik makt/frihet, og 2) hvordan redusere faren for store interessekonflikter som truer vårt felles livsgrunnlag. Jeg er fornøyd med å si at sjølstyre-modellen er den eneste heilhetlige og rasjonelle politiske modellen jeg kjenner til. Og attpåtil kan den oppsummeres på en enkel måte:

statens inntekter: inntektsskatt naturskatt
statens utgifter: særtilskudd borgerlønn/infrastruktur

ikke-aggresjonsprinsippet: NATO (NORDEFCO)

I tidligere skriftstykker har jeg forklart utdjupende hvorfor statens inntekter bør komme fra naturens begrensa ressurser, og hvorfor staten bør overføre disse gjennom ubetinga borgerlønn og grunnleggende infrastruktur. Men jeg har fortsatt sagt lite om den kanskje viktigste problemstillinga for nordmenn med tanke på internasjonal maktkonsentrasjon, som er hvorvidt NATO-medlemskap er positivt eller negativt for Norge og verdenssamfunnet. Mitt inntrykk er at argumenta for fortsatt medlemskap er sentimentale og virkelighetsfjerne. Argumenta mot NATO-medlemskap er derimot grav alvorlige, og her mot slutten av dette skriftstykket vil jeg få med en særlig advarsel mot NATO-medlemskap.

ARGUMENT FOR NATO-MEDLEMSKAP.

* Russland, en kristen nasjon med markedsøkonomi, kan finne på å invadere Norge.


ARGUMENT MOT NATO-MEDLEMSKAP.

* Vestens neoliberalistiske maktkonsentrasjon ønsker eierskap av begrensede ressurser på tvers av landegrenser, fri flyt av varer, tjenester og mennesker, og tilgang til uregulerte markeder hvor man kan selge sine produkter til identitetsløse mennesker som hverken har tilgang på kritisk informasjon eller middel til å protestere mot utviklinga. Siden folk i vesten fortsatt tror de lever i demokratier, må det riktignok en del slu propaganda til for å få tilstrekkelig støtte til elendigheta. Derfor er det solide og pragmatiske ikke-aggressjonsprinsippet blitt erstattet med det fintlydende responsibility to protect, som er et universalt påskudd til å drive militær intervensjon til fordel for neoliberalismen. NATO er vestens militærmakt og har for lengst vraket ikke-aggresjonsprinsippet for responsibility to protect. Dette har effektivt visket bort idéen om nasjonalstaters suverenitet. NATO’s bombing av Libya ble godkjent av FN med en resolusjonen som tillot å bruke “any means necessary” til å “beskytte sivilbefolkningen” (les: støtte islamistiske opprørere). Dette ga USA, Frankrike & kompani frie tøyler til å ødelegge Libysk infrastruktur og styrte Muammar al-Gaddafi gjennom NATO. Og det uten konsekvenser for de ansvarlige.
* etter oppløsningen av Sovjetunionen var NATO’s rolle og mandat utspilt som en ikke-kommunistisk forsvarsallianse.
* om man legger økonomiske hensyn til grunn (“follow the money”), så er hovedmotivet til NATO-komplekset å selge våpen for våpenindustrien.
* NATO brukes som en intervensjonsstyrke for “det Amerikansk-Sionistiske imperium”, og har mistet sin legitimitet ved å gjentatte ganger bryte ikke-aggressjonsprinsippet. (NATO har angrepet Serbia, Afghanistan og Libya, og er involvert i Irak og Syria. Ingen av disse landene har vært en trussel for NATO-land.)
* drivkrafta i NATO er USA, og det er dokumentert at “det Amerikansk-Sionisitiske imperiet” invaderte og ødela Irak for andre grunner enn løgnen om atomvåpen, som dessuten kom etter flere år med en kvelende boikott som indirekte tok livet av flere hundre tusen irakiske barn. I tillegg har USA med “The Patriot Act” gitt seg sjøl retten til å drepe et hvert menneske i verden hvis navn de sjøl setter på en terrorliste, uten noen form for rettslig prosess! Er dette noe fornuftige mennesker vil være alliert med?
* vi bør trekke oss helt ut av konflikten mellom “Vesten” (USA, Storbritannia, Israel…) og Østen (Kina, Russland, Iran…). Å være en faktor i denne konflikten skaper større usikkerhet og spenning, og utvider omfanget av en potensiell konflikt.
* NATO-radarer og NATO-baser i Norge skaper ikke økt trygghet, men gjør Norge til en trussel og målskive i en potensiell konflikt mellom USA og Russland.
* Sverige og Finland er ikke medlemmer av NATO. Det foreligger derfor en mulighet til å satse på et nordisk forsvarssamarbeid, som i å bygge videre på NORDEFCO (Nordic defence cooperation). Nordiske land har tilsammen god anledning til å utvikle sitt eget forsvarsmateriell. En nordisk allianse kan gjøre Norden til en nøytral sone og slippe ut en del luft fra vestens internasjonale maktkonsentrasjon før det er for sent.


Oppsummering.

Om du spør hva Norge kan gjøre for menneskeheta, så er ikke svaret å importere den tredje verda til vårt berg, og slik skape kaos, konflikter og distraksjon i vårt eget økosystem – den ytterst naive måten å “redde verda” på. Den realpolitiske rolla Norge kan spille i å bevare menneskehetas felles livsgrunnlag er gjennom å redusere faren for store interessekonflikter mellom internasjonale maktkonsentrasjoner.

Men status quo er lønnsomt for mange mennesker, og maktkonsentrasjoner avvikler ikke seg sjøl. For å redusere maktkonsentrasjon i samfunnet må vi vrake dagens parlamentarisme og dens særtilskudd som tjener maktens særinteresser – et dysfunksjonelt ledd mellom folkets interesser og statens atferd. Sjølstyre-modellen beskriver hvordan dette ser ut i praksis – felles eierskap av begrensa naturressurser som fordeles ubetinga gjennom borgerlønn og grunnleggende infrastruktur.

Men er det norske folk i stand til å gjøre noe fra eller til? Jeg startet disse skriftstykkene med å påpeke at naturen er et mønster som utfolder seg – mennesket har ikke nødvendigvis oversikt over hva det gjør, og kan ikke handle annerledes enn det gjør. Vår psykologi er mer innstilt på den sosiokulturelle verda rundt oss, enn til å tenke på internasjonal politikk som ikke påvirker oss i det daglige; et annet problem er at vi alle er så kloke og fornuftige at vi ikke har behov for å tenke nye tanker. Jeg kan derfor bare ønske at flertallet utenfor maktkonsentrasjoners kjerne begynner å innse at maktkonsentrasjoner finnes og at de først og fremst tjener sin egen interesse, og at dette kan lede til alvorlige interessekonflikter. Først når vi erkjenner denne trusselen mot vårt felles livsgrunnlag, så kan vi bevege oss aktivt i fredfull retning – mot personlig og nasjonalt sjølstyre.