I innleiende skriftstykke skreiv jeg at staten bør organiseres etter en modell hvor grunnrenta brukes til ubetinga finansiering av grunnstruktur og grunninntekt. Jeg kaller dette Sjølstyre-modellen, og vil nå vise det grunnleggende perspektivet til bunns for denne modellen.

For å komme til enighet om ei løysing på politiske problemer, så må det finnes ei enighet om hva vi i det hele tatt diskuterer. Man må ha en felles forståelse av røynda der problemene eksisterer. Derfor må man legge til grunn kunnskap som kan etterprøves av alle parter. Og heldigvis har vi allerede en høgt utvikla tradisjon for å samle prøvde & etterprøvbare teorier for hvordan verda henger sammen – naturvitenskapen. En rasjonell, politisk modell må alltid føye seg etter naturens lover. Naturvitenskapens gyldighet må være vår første grunnsetning.

Er ikke dette ovenfor opplagt? Nei. Det er den sosiokulturelle verda rundt oss som gjør størst inntrykk, og som opptar oss mest. Men dette subjektive inntrykket kan alene være et dårlig utgangspunkt for å forstå grunnleggende, politiske problemstillinger. For å komme til bunns i disse, så hjelper det å stille eksistensielle spørsmål, og se tilværelsen i et fugleperspektiv gjennom kunnskapen som naturvitenskapen tilbyr. Og da finner man at naturen er et mønster.

Med naturen mener jeg geologien og biologien på jordkloda, og himmellegemene i den grad de påvirker oss. Vitenskapen forteller at universet, og naturen på jorda, består av energi som ikke kan skapes eller forsvinne, men kun endre form, og det gjennom universale mønster av årsaks-virkningsforhold. Det vil si at energien i universet endrer form på grunn av årsaker, og på samme måten under like forhold. Det er altså hvordan energi utfolder seg gjennom faste mønster som beskrives av naturvitenskapen som universale lover. Og for å adressere politiske problemstillinger i et rasjonelt perspektiv, så er det nødvendig å forstå naturens mønster; hvordan det utviklet seg fram til nå, på hvilken måte det skaper dette øyeblikket, og hvilket potensial som finnes i å endre det. Derfor en kort oversikt:

Ifølge Big Bang-teorien startet dette universet som en “varm” eksplosjon av bølgeenergi som siden har spredd seg som en esende bolledeig mot et stadig større og “kaldere” univers. (Men pga. krefter som magnetisme og gravitasjon kan lommer av universet “holde på varmen”, og skape større lokal orden selv om universet som helhet går mot større uorden.) Mye av universets bølgeenergi ble raskt vikla inn i relativt stabile atomer. Grunnen til at du akkurat nå ikke forsvinner i et lysglimt, er at energien konservert i atomer ikke hele tiden avgir (eller mottar) energi, men bare gjør det under visse omstendigheter i faste kvanter (Planck-konstanten). I det tidlige universet, når skyer av atomer kollapset på hverandre og skapte den første generasjon stjerner, så besto universet for det meste av de enkle atomene hydrogen og helium. Men når de første stjernene eksploderte etter flere milliarder år, så ble det i denne spesielle prosessen skapt en hel del nye atomer i støvet etter eksplosjonen. Vårt eget solsystem ble dannet av slikt stjernestøv, og inneholdt mange eksotiske atomer som har tillatt livet å utvikle seg. Ikke alt støvet i solsystemet samlet seg i midten, men noe kollapset på seg sjøl fjernt fra solen og har siden sirkla rundt den, slik som vår egen jordklode. I jordas tidlige “suppe” fantes det en heil del eksotiske atomer, og atomer kan binde seg til hverandre på mange ulike måter, og slik forme en myriade av forskjellige molekyler. Det oppsto komplekse molekyler og strenger av molekyler som noen ganger delte seg i like deler. Hvis disse delene ble lik det som opprinnelig delte seg (en kopi), så var grunnlaget for et evolusjonært mønster lagt. Det blir naturligvis flere av molekylene som kopierer seg og overlever, enn molekylene som blir “spist opp” av omgivelsene. Det blir også flere komplekse molekyler som med hell kopierer seg litt “feil” på en måte som gjør at disse molekylene overlever lengre i omgivelsene enn sine søsken. Derfor dukket det gradvis opp mer avanserte måter for komplekse molekyler å overleve i “suppa”. Etter utallige generasjoner med endringer fikk vi komplekse molkekylstrenger som utløser kjemiske reaksjoner på innsiden av “vannbobler”, eller celler. Stadig mer komplekse celler formet omsider multi-cellulære organismer, hvor kopier av den samme cellen samarbeider med seg sjøl etter deling. I en multi-cellulær organisme kan cellene utføre ulike funksjoner, og det blei utvikla enkle dyr med nerveceller og kropper som kunne aktivt tilpasse seg omgivelsene – slik kunne organismene reagere på omgivelsene og bevege seg bort ifra negative miljø, og mot positive miljø (for dem sjøl). Nervecellene utvikla seg videre til avanserte hjerner med bevisste modeller av miljøet sitt basert på ei abstrahering av sanseinntrykk, hvor ei tilpassing til miljøet inkluderer ei aktiv endring av miljøet. Høgdepunktet til denne utviklinga er hittil våre egne menneskehjerner – vi er i stand til å abstrahere vitenskapelig kunnskap om vår omverden, og kan utvikle og bruke avansert teknologi til å endre våre omgivelser og oss sjølve.

Men hva har dette med politikk å gjøre? Vel, det har store implikasjoner om vi tar det med oss inn i vår politiske forståelse, for vi kan da avdekke hvilke politiske ideologier som er på bærtur. Vitenskapen forteller oss at naturen essensielt er et mønster av bølgeenergi som det har oppstått mer komplekse mønster fra, og at alle mønster utfolder seg etter universale lover, hvor de som måtte overleve overlever. Om det er dette som er naturen, så kan man samtidig forstå hva naturen ikke er. Og vi skal nå ta turen til en som ikke hadde forutsetning til å forstå hva han prøvde å beskrive:

“Eksistens, fakulteter, assimilering – med andre ord personlighet, frihet, eiendom – det er mennesket. Det er disse tre tingene man kan si står foran, og er overlegne, all menneskelig lovgivning. Det er ikke fordi menn har vedtatt lover at personlighet, frihet og eiendom eksisterer. Tvert imot er det personligheten, friheten og eiendommen som forutsetter at menn lager lover.”

Slik skrev den franske, politiske filosofen Frédéric Bastiat i sin berømte Loven (‘La Loi’) fra 1850. Jeg anbefaler alle å lese denne pamfletten, som er en sjelden prinsipiell tilnærming til politiske spørsmål, og som er relevant også i dag. Loven er en hyllest til individuell frihet, og dels glimrende kritikk av “universell plyndring” av ressurser gjennom et statlig byråkrati av synsere. –Men ifølge moderne vitenskap tok likevel Bastiat grunnleggende feil i sin beskrivelse av røynda og mennesket.

Loven og andre “frihetsskrifter” på den tiden, som den amerikanske konstitusjonen, springer ut ifra en protestantisk kristen metafysikk [min påstand], hvor mennesket har et direkte og personlig forhold til Gud og Guds natur. Vitenskap som evolusjonsteorien eksisterte ennå ikke, befolkningstallet var lavere, og det fantes en følelse av at du kunne reise til urørt natur og rydde deg en gård, som i Nord-Amerika. Og denne gamle verdensoppfatninga i Loven henger fortsatt igjen til denne dag i den “økonomiske liberalismen” som forkynner “privat eiendomsrett” som om dette eksisterer uavhengig av vår kollektive organisering. (Mon tro om “økonomiske liberalister” annerkjenner at deres ideologiske tro er basert på kristen metafysikk?)

Ifølge moderne vitenskap finnes det dog ingen rettigheter, ingenting tilhører noen, og ingen har krav på noe. Det er ikke slik ting henger sammen. For naturen er essensielt et mønster. Mennesket oppsto fra natur, og er sjøl et mønster i naturen.

Har bakterier rettigheter? Har insekt rettigheter? Har sebraer rettigheter? Har apedyr rettigheter? (Mennesker er apedyr.) Nei, ikke i et naturvitenskapelig perspektiv. Rettigheter er ikke et naturlig fenomen; rettigheter er fiktive. Rettigheter er idéer om at det finnes rettigheter. Og for at rettigheter skal ha betydning, så må man putte makt bak disse idéene. Et lite tankeeksperiment kan være til hjelp:

Tenk deg at Elon Musk er eneste innbygger på den (r)øde planeten Mars, og at ingen andre ønsker å flytte dit. Hvilke rettigheter har da herr Musk på Mars? Hva har han lov til å gjøre der? Og hva kan han kreve der? …som du forstår gir da idéen om rettigheter liten mening. På en øde planet, i et dataspill for én spiller, eller i en ensom boksering, så kan du ikke gjøre noe umoralsk mot andre, innskrenke andres frihet, eller motta noe fra andre – idéen om rettigheter blir da absurd. Det lar oss forstå noe viktig om konseptet “rettigheter”:

Kun fellesskapet kan tilby rettigheter, for de oppstår først gjennom kollektiv organisering mellom to eller flere personer.

Vi har verdi for oss sjøl og andre, vi kan erkjenne at andre har diverse behov, og vi kan respektere at andre har skapt noe eller holder til en stad – dette er vel og bra, men det er likevel holdninger vi har med hensyn til oss sjølve, noe som kan illustreres med et nytt eksempel:

Tenk for deg en ensom rev i en stor, åpen skog. Hvilke rettigheter har denne reven til skogområdet han befinner seg i? Dette gir liten meining. Men tenk så for deg at det er to rever i skogen, og at begge markerer hvert sitt revir hvor de jakter etter mat. Hvilke rettigheter har de nå? Vel, sett fra utsiden er de bare to rever som har sprunget rundt og tisset i skogen. Men mellom seg har de en kollektiv forståelse – de har en kollektiv idé om hvor de kan jakte i fred uten å få hverandre på nakken.

Men hva om det kommer en sulten ulveflokk, og revene forsvinner eller blir oppspist? Hadde ikke revene her rett til territoriet i skogen? Og er ikke ulveflokken da pliktig til å holde seg unna, eller tilmed nødt til å være med på å beskytte territoriet for revene (slik en “økonomisk liberalist” hevder om menneskesamfunnet)? Dette er sjølsagt irrasjonelt, og ikke slik naturen fungerer! Sannheten er den at sjøl om de to revene respekterte hverandres urinmerking, så var disse “rettighetene” bare en mellomrevelig avtale. Utenfor revenes enighet, så fantes det ingen avtale i det hele tatt. Revene hadde kun oppnådd likevekt seg i mellom gjennom idéen om mitt & ditt revir.

Det større poenget her er at når man skal danne en rasjonell, politisk modell for det 21. århundre, så kan man ikke ta utgangspunkt i Frédéric Bastiat’s fine, men irrasjonelle, ord om “liv, frihet og eiendom” eller annen metafysikk fra 1800-tallet som ignorerer hele utviklingen av moderne vitenskap. Det vitenskapelige faktum i over et århundre er at livet på jorda består av cellulære organismer som får energi fra solen og ellers fordøyer hverandre! Vi er i dag opplyste nok til å forstå at naturen ontologisk sett tilhører ingen. Så for å svare Bastiat direkte: Jo, det er på grunn av at mennesket lager lover at (menneskelig) eiendom eksisterer!

Ergo er det en utdatert, metafysisk tenkemåte å hevde at et mindretall har enerett på naturressurser til evig tid, noe som skulle være åpenbart om vi overdriver litt:

En snørrunge oppdager en stor foss i Fossefall kommune. Han skriver “min foss” på en stein ved siden av fossen, og tusler videre. Av og til returnerer han for å sende stokker utfor fossen, som betyr at han tar i bruk fossen jevnlig. En stund senere ønsker Statkraft å bygge et kraftverk ved fossen, som vil gi inntekter til Fossefall kommune og staten. Men da Statkraft ankommer fossen og skal begynne arbeidet, står snørrungen der. Han roper “Hva skal dere? Det er min foss! Bare se hva som står på steinen der! MIN FOSS!” Statkraft må pakke sammen og reise. Lokalavisa opplyser neste dag at fossen tilhørte en snørrunge, og at prosjektet måtte avlyses.

Ifølge den “økonomisk-liberalistiske” metafysikk, så må private mindretall som er først til mølla ha enerett på naturressurser til evig tid, og – som om ikke det var nok – så må naturressurser som i utgangspunktet eies og forvaltes av fellesskapet overføres til private mindretall! Det betyr feks. at den felles retten til norske fossefall og vannkilder må overføres til private mindretall for ikke å representere tyveri av disse ressursene fra de ennå uidentifiserte, framtidige eierne! Igjen, det filosofiske grunnlaget for å tenke at det må være sånn er metafysisk og uforklarlig. Det finnes ikke en rasjonell grunn til at t.d. oljeselskapet Shell – som først oppdaget olje på norsk sokkel – må eie norsk petroleum, eller at statens aksjer i Equinor (tidligere Statoil) må eies av amerikanske investeringsbanker/fond.

Motivet bak den “økonomisk-liberalistiske” tankegangen er derimot mye lettere å forklare: for den som på den ene eller andre måten erverver den fiktive rettigheten til en betydelig mengde naturressurser, så er selvsagt idéen om evig, privat eierskap av alle ressurser mellom himmel og jord – beskyttet av kollektivet – en attraktiv tanke. Men det ironiske med den “økonomisk-liberalistiske” ideologi er at liberalismen først oppsto som en protest mot føydalsamfunnet. At naturressurser skal legeres på nytt hos maktkonsentrasjoner med nye navn gir ikke god mening etter liberalismens opprinnelige motiv. Hadde en sekulær kirkeorganisasjon eid det meste av landet i dag, så ville nok pipa fått en annen låt (som ved den protestantiske landreform).

Så om ikke naturen kan tilhøre noen spesiell, hvem tilhører den da?

Naturen tilhører ingen...

Poenget med dette skriftstykket er å påpeke nettopp det at naturen ikke kan eies. Naturen er et mønster som utfolder seg, og mennesket er sjøl natur som en multi-cellulær organisme. Et vitenskapelig perspektiv nødvendiggjør derfor et annet utgangspunkt for sjølstyre-modellen – at det eksisterer naturressurser som vi alle trenger tilgang til for å dekke våre behov. Det korrekte, moralske spørsmålet blir da: hvordan kan vi organisere oss på en god måte i ei verd med begrensa naturressurser? Og det altruistiske svaret på det er på en måte som reflekterer at…

…naturen tilhører alle.

Men det finnes en lang rekke organismer med mange ulike behov på denne planeten. I et forsøk på ei heilt objektiv tilnærming til et politisk system, så måtte man kanskje finne måter å gradere verdien av forskjellige organismer basert på deres intelligens, sjelsevner og nytte for andre organismer. Derfor håper jeg leseren tilgir at jeg er pragmatisk. For jeg vil ta for gitt at mennesket er enehersker på kloden, og at det først og fremst er for oss sjølve vi organiserer oss. Jeg antar derimot at flertallet ønsker at dyr skal behandles bra og “ikke lide i utrengsmål”, og antar slik at dyr vil få det bedre i en vellykket organisering av det menneskelige samfunn hvor vår kollektive vilje er bedre reflektert. Å definere dyr som annenrangs vesener kan dessuten forsvares objektivt, da menneskets teknologi nå er i stand til å ødelegge verda; det er kun mennesket som kan redde planeten fra mennesket, og da har organiseringen av det menneskelige samfunn faktisk størst viktighet.

Sjølstyre-modellen tar også utgangspunkt i den kristne/vestlige grunntanken om menneskets likeverd – ikke av metafysiske grunner, men fordi denne grunntanken tilbyr en demokratisk modell med like rettigheter og likhet for loven for hvert individ. Den spesielle grunnen til å gå for en demokratisk løsning er å slippe kaoset i at flertallet må styrte styresmaktene/føydalherrene for å få viljen sin; den generelle grunnen er ingen vil støtte et system hvor man sjøl har mindre rettigheter enn andre.

Jeg tar dessuten for gitt at det her er snakk om nordmenn som ønsker å organisere seg innenfor Norge’s nåværende grenser (og antar med det at vi er villige til å forsvare dette berget med makt). Kun nordmenn kan ha likeverd i Norge, mens ikke-nordmenn har mindre rettigheter enn nordmenn innenfor vår eiga territoriale forening. Jeg tar likevel for gitt at alle verdens nasjoner har likeverd – gjensidig respekt for hverandres suverenitet er ei forutsetning for internasjonal fred.

Under alle disse forutsetningene står vi igjen med oppgava i at nordmannen skal organisere seg i en norsk natur med stor menneskelig verdi. Ressursene vannkraft, petroleum, mineraler, sjødyr, jordbruksareal og tomteareal, tilhører i utgangspunktet ingen, så målet er å finne ut hvordan de kan reflektere interessene til alle nordmenn.