Innleiing

Som nordmenn er vi medlemmer av en organisasjon kalt Kongeriket Norge hvis formål og vilkår er folkestyre; denne organiseringa må reflektere nordmenns vilje og interesser på en god måte for å kunne forsvares i sin nåværende form.

Men Kongeriket Norge har ei gammel styreform fra ei anna tid med en anna teknologi og andre avstander. Fortsatt kan nordmenn bare stemme på det minst verste partiet hvert fjerde år, mens partiene sjøl velger ut noen få aktører som tar politiske beslutninger i det daglige.

Politikere i storting og regjering har et enormt budsjett til rådighet. De kan hente inn og anvende midler, og regulere samfunnet, på en nokså vilkårlig måte. Her er noe av det mer spesielle våre politikere har stått bak de siste tiårene:

EU-medlemskap
Sjøl om det norske folk sa nei til EU i to folkeavstemninger, så har politikere i praksis underlagt oss EU’s regelverk gjennom EØS-avtalen, og overført suverenitet til EFTA. Overnasjonalt styre fra Brussel har blant annet ført til privatisering av naturressurser og infrastruktur.

NATO-medlemskap
Etter den kalde krigen er NATO blitt brukt som en intervensjonsstyrke, i strid med ikke-aggresjonsprinsippet og folkeretten. Norge har bomba Serbia og Libya, og intervenert i Afghanistan, Irak og Syria. NATO-medlemskap medfører også våpensalg, hemmelige operasjoner, overvåkning, sensur, og ei farlig krigshissing mot Russland. Likevel ønsker ikke politikere å revurdere vårt medlemskap.

Bosette den tredje verda
Politikere har importert en halv million mennesker (inkl. avkom) fra den tredje verda de siste 50 åra, blant annet fra et kontinent hvis befolkning har økt fra 400 til 1400 millioner i den samme perioden. Innvandring er en ineffektiv måte å drive hjelpearbeid i utlandet, og medfører konflikt på hjemmebane, samt press på arbeids- og boligmarkedet. Ikke-vestlige innvandrere er dessverre betydelig overrepresentert i voldskriminalitet, som betyr at politikere har gjort samfunnet mindre trygt.

Særtilskudd til private mindretall
Statens utgifter er basert på overføring av særtilskudd til diverse mindretall, og det finnes lita begrensning for hva politikere kan bruke penger på. Milliarder på milliarder av kroner kan sendes til Lockheed Martin, Clinton-foundation, afrikanske diktatorer, vindmølle-investorer, og alltids til byråkrater og deres krumspring i departement, direktorat, fylkeskommuner og kommuner.

Så hvem sine interesser blir representert ovenfor? Er dette det norske folk sine interesser? Dersom ikke, hvem sine? Vel, om vi kan anta at mennesker først og fremst reflekterer sine egne interesser, så kan vi anta at det også gjelder menneskene som styrer vårt land. Og siden politikere har anledning til å hente og bruke midler på en nokså vilkårlig måte, så gir dette incentiv til å påvirke organiseringa av samfunnet, slik at interessenter kan skaffe seg fordeler som særtilskudd. Videre kan man forvente at interessenter med størst makt og innflytelse har størst anledning til å påvirke organiseringa av samfunnet. Dette ignorerer samtidig interessene til de med minst makt, noe som undergraver statens demokratiske og moralske rolle.

I en stat hvor kontantstrømmer er vilkårlige, vil de med allerede størst makt ende opp med å kontrollere staten. Ved å observere at det største venstrepartiet og det største høgrepartiet står for stort sett den samme politikken, så kan man ane at Kongeriket Norge allerede har korrumpert mot den samme politisk-økonomiske maktkonsentrasjonen. En maktkonsentrasjon tjener seg sjøl, og en politisk-økonomisk maktkonsentrasjon vil tjene de som – bevisst eller halvbevisst – står nær maktkonsentrasjonens linje i byråkratiet og næringslivet.

Derfor vil jeg argumentere for at vi trenger en grunnleggende annerledes politisk modell; en modell som hindrer korrumpering av staten mot interessene til de med størst politisk og økonomisk makt; en modell hvor vi ikke uansett regjeringssammensetning ender opp med den samme politikken (EU, NATO, innvandring, særtilskudd).

Det bør likevel nevnes at det allerede finnes flere småpartier som alternativer til standard partipolitikk. Men mitt inntrykk er at de bærer preg av å være versjoner av etablerte partier. To ytterpunkter som kanskje skiller seg ut:

Rødt er negative til NATO, som de skal ha honnør for. Men som offisielle kommunister ønsker de dessverre å “ta over alle produksjonsmidler”, som inkluderer både maskiner og mennesker – denne totalitære modellen er utprøvd i kommuniststater og innebærer en enorm, udemokratisk maktkonsentrasjon. I tillegg er Rødt ideologisk sett anti-nasjonalistiske, og tilhører gjerne fløyen som fortsetter å mene at problemet med de negative konsekvensene av innvandring er de som påpeker at det finnes et problem.

Liberalistene er negative til særtilskudd, som de skal ha honnør for. Men i sin iver etter privatisering er de ideologisk blinde for at økonomisk og politisk makt er to sider av samme mynt, og at makt har en generell tendens til å konsentrere. I praksis gjør deres modell at også naturressurser blir offer for et føydalsamfunn med en enorm, udemokratisk maktkonsentrasjon. Trass sine prinsipper er liberalistene også pro NATO, hvis motiv kan gjettes å være at drivkraften USA dels sees som “kapitalismens høgborg”.

Partiene Rødt og Liberalistene representerer den ideologiske troen til respektive kommunister og kapitaleiere, og mangler rasjonelle grunnlag (en påstand jeg vil underbygge senere). Deres politikk ser ikke ut til å reflektere viljen til de fleste nordmenn, og det kan jo settes spørsmålstegn ved å jobbe for en modell som kun et fåtall vil akseptere.

Samtlige politiske partier jeg kjenner til lider dessuten av den samme sykdommen – politisk synsing. Jeg mener og føler at det skal være sånn og sånn. Ja, men hvorfor? Hva er det overordnede målet, og er politikken vitenskapelig fundert? Om ikke politiske partier kan gi en helt grunnleggende forklaring på hvorfor deres politikk er akkurat slik den er, hvorfor skal vi da bry oss med den? Her ønsker jeg å tilføre noe nytt – ei prinsipiell og sentrumsorientert løysing.

Enter sjølstyre-modellen – en politisk modell hvor statens rolle er prinsipielt innskrenka; til å hente inntekt fra den store verdien av våre naturressurser, og til å overføre denne verdien ubetinga til hver enkelt person gjennom grunnleggende infrastruktur og borgerlønn.

inntekt fra naturressurser ——(ubetinga)——> infrastruktur/borgerlønn

På et personlig plan er målet at alle og enhver skal gis (ikke nødvendigvis oppnå) lik makt/frihet til å sjøl reflektere sine interesser (man skal ikke måtte trygle eller overtale, være politisk korrekt eller ha kontakter i byråkratiet, for å motta sin brøkdel av statens inntekter). Det overordnede målet er å spre makt på flest mulig hender for å redusere maktkonsentrasjon på tvers av landegrenser, og slik redusere sjansen for store internasjonale interessekonflikter som rammer oss alle (t.d. mellom Vesten og Russland/Kina). Sjølstyre-modellens “grunnlov” kan kanskje se slik ut:

§ 0 Nordmenn har likeverd og like rettigheter, og Den Norske Stat si oppgave er å legge til rette for at hver nordmann skal kunne reflektere sine egne behov.

§ 1 Den Norske Stat skal tilby lik mengde makt til hver nordmann, og vil med det samtidig søke å forhindre maktkonsentrasjon i samfunnet.

§ 2 Ikke-aggresjonsprinsippet skal legges til grunn for regulering av samfunnet, og skal være et krav ved internasjonalt samarbeid, der man ikke kan tilsluttes organisasjoner som bryter med dette prinsippet.

§ 3 Norske naturressurser tilhører det norske folk i fellesskap, og skal i utgangspunktet være utilgjengelige for utenlandske interessenter.

§ 4 Den Norske Stat sine inntekter skal komme fra avgift på bruk av naturressurser og infrastruktur, og skal ikke skattlegge verdien av folks arbeid.

§ 5 Den Norske Stat skal overføre statens inntekter ubetinga til hver enkelt nordmann, gjennom lik borgerlønn, og gjennom infrastruktur som tilbyr lik nytteverdi til samtlige.

Sjølstyre-modellen er et forsøk på å finne fram til ei rasjonell og demokratisk løysing på staten som forening i det 21. århundre. Siden mennesket har subjektive behov og verdier, så må en demokratisk stat legge til rette for at millioner av innbyggere – i like mange ulike livssituasjoner – kan reflektere sine interesser sjøl. Og for å oppnå en tilstand hvor samtlige gis lik mulighet til å reflektere sine egne interesser, så må staten organiseres på en bestemt måte. Derfor argumenterer jeg for sjølstyre-modellen som et moralsk imperativ – at det er slik staten organiseres for å være demokratisk og altruistisk.

Jeg forventer ikke at folk skal være enige i dette ved første øyekast. Derfor har jeg utdjupet og grunngitt sjølstyre-modellen gjennom 7 skriftstykker. Med det kan forhåpentligvis flere få tenke over om sjølstyre kan være et godt siktemål. I det minste ønsker jeg å inspirere til å tenke politikk på en ny måte.

I de påfølgende 7 skriftstykker utdjuper jeg først noen forutsetninger:
I Naturen tilhører ingen/alle.
II Atferd må tilhøre en sjøl.

…før jeg takler den sentrale utfordringa med å organisere oss:
III Makt representerer og konsentrerer.
IV Kun sjølstyre er folkestyre.

…for så å presentere den økonomiske modellen:
V Statens inntekt: Skatt på atferd vs. inntekt fra naturressurser.
VI Statens utgift: Særtilskudd vs. ubetinga overføring.

…og til slutt avdekke den overordna viktige effekten av sjølstyre:
VII Nasjonalt sjølstyre avgrenser internasjonale konflikter.

Og ellers ser jeg fram til å lese og fordøye all tankefull respons fra lesere.